Endelig søndag

Søndager er fine, jeg liker søndager. De begynner med en tur i kirken; som regel til st. Marks, hvor jeg er med og har søndagsskolen. I ny og ne tar teamet turen til andre kirker i byen, for å se hvordan man kan gjøre ting forskjellig, samt for å bygge relasjoner.

I dag gikk vi til st. Matthews. De har en mer høykirkelig måte å holde gudstjeneste på enn det jeg er vant med fra st. Marks og fra Norge. Likevel var det så fint å være der. Det var en slik god atmosfære, og mange hyggelige folk. I tillegg var det barnedåp der i dag, så det var mange søte barn som løp rundt. Det er så fint at det er rom for mangfold. At man kan få lov å være forskjellige; at man kan være seg selv. Og at det er helt greit at noen vil løfte hender og lovprise, mens andre vil knele og lukke øynene i stillhet. Kirken, (som i alle kristne, ikke bygningen), har mange ulike egenskaper, oppgaver og måter å gjøre ting på. Likevel er det fantastisk at vi alle har en plass på Kristi legeme, og at vi alle er èn i Ham.

"Om øret sier; "fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen", så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen er øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det." Rom 12, 16 - 18.

Det er fantastisk at vi alle har fått vår plass. La oss ikke glemme å la det være rom for at vi er forskjellige - og er ment til å være det.